Postbudet Ole, som gikk veien alene

Det fantes en tid da posten ble båret fram av mennesker som Ole, en mann som beveget seg gjennom livet med den samme stille besluttsomheten som når han tråkket på sykkelen sin. Han var ikke en som lo høyt eller snakket lenge. Han var en som gjorde arbeidet sitt, dag etter dag, år etter år, uten å sette store spor etter seg, annet enn i hjertene til dem som tilfeldigvis så ham passere.

Dagen begynte før grålysningen hadde lagt seg over gården. Hesten skulle ha sitt, fjøset skulle stelles, og kvinnene skulle avlastes før melkinga startet. Ole sa aldri at det var tungt. Han bare gjorde det, som om han var født inn i en rytme som ikke kunne brytes.

Når morgenens gjøremål var unnagjort, sto sykkelen der ute, lent mot veggen. Den var slitt, nesten like stillferdig som ham selv. Kjedet knirket, dekkene var tynne, og setet hadde en sprekk som alltid fant det rette stedet å gnage på. Men Ole satte seg opp, dro lua lenger ned over ørene og tråkket av gårde. Om vinteren ble sykkelen byttet ut med spark, og når ikke engang den dugde, gikk han. Han kommenterte det aldri. Han bare fortsatte.

Ferden gikk først de 13 kilometrene til Austmarka postkontor for å levere inn brev og pakker og hente dagens bunke av aviser og brev. Deretter begynte den virkelige reisen hjemover igjen, med utdeling langs veien. De første seks kilometerne var alltid verst, en bakke som virket som om den var bygget for å prøve menneskers tålmodighet. Ole tråkket opp den hver dag, stille og utholdende, som om han hadde en avtale med veien.

Ved Lomtjernet tok han sin pause. Smørbrød som hadde blitt litt fuktige i papiret, kaffe som smakte både termos og trygghet. Han satt der en stund og så på skogen rundt seg. Det var en stillhet bare skogen kunne gi, en stillhet som passet Ole. Han trengte ingen ord. Han trengte bare roen, og kanskje et øyeblikk å puste i før tråkkingen begynte igjen.

Dagen fortsatte. Bakke opp, bakke ned. Korte stopp på toppene der han lot som om han “sjekket været”, selv om det egentlig handlet om å få følelsen tilbake i beina. Når han nådde dagens høyeste punkt, kunne han noen ganger tenke at sykkelen nesten fikk motor i nedoverbakkene. Det sa han aldri høyt, men det fikk ham til å smile litt for seg selv, som om han delte en hemmelighet med veien.

Høytidene var en prøvelse for seg. Da kunne veien bli svært lang. Ikke på grunn av snø eller is, men fordi folk gjerne ville by på en juledram eller påskedram. Ole hadde vanskelig for å si nei, det var uhøflig å skuffe folk. Etter noen stopp ble både balansen og sorteringen av posten en utfordring som ville fått dagens arbeidsmiljøinspektører til å miste pusten. Men posten kom fram. På et vis gjorde den alltid det.

Utpå ettermiddagen trillet han inn på gårdsplassen igjen. Trøtt, men på den måten som kjennes både i kropp og sjel og likevel gjør en tilfreds. Middagen sto på bordet, og dagen hadde vært lang, men hederlig. Ole sa ikke stort om det. Han trengte ikke det. Det holdt at han levde den.

Og nå er både Ole og graven han lå i borte. Jorda der han lå er gravd opp, steinen fjernet, og det finnes ingen spor etter ham annet enn i minnene til dem som en gang kjente ham. Og de blir stadig færre. Minnet om skrittene hans på grusveien, den stille hilsenen, det knirkende sykkelkjedet, alt dette blekner, sakte men ubønnhørlig.

Snart finnes det ingen igjen som kan fortelle om den tause mannen som tråkket veiene hver dag, som gjorde sitt uten å klage, som var en del av bygda like selvfølgelig som skogen og vannene.

Snart er postbudet Ole helt glemt.

Men ennå, i en fortelling som denne, finnes et siste glimt igjen. En hvisking om en tid da mennesker levde enklere, arbeidet hardere og etterlot seg spor som ikke alltid syntes, men som kunne føles. Og kanskje er det slik minner lever videre: ikke i stein, men i ord, i stemmer, i de små historiene som noen fortsatt husker å fortelle.